At det har vært gruvedrift i Espedalen er ikke like kjent som gruvene på Røros eller Kongsberg, og har heller ikke hatt samme omfang. Men det at det har vært drift i en avsides og veiløs dal i tre perioder er spennende historie. Og når en har fraktet malm den kronglete og lange veien helt til England for smelting, sier det noe om verdien av nikkelforekomstene i fjellene her. Den største aktiviteten var ved Verket i andre enden av Espedalsvatnet, men vi vil først og fremst løfte fram informasjon om virksomheten i Vassenden og Veslegruva. Kobbergruve 1666 - 1672 Gruvedriftshistorien i Espedalen startet i 1665, da den dansk-norske stattholderen Ulrik Frederik Gyldenløve begynte prøvedrift etter kobber i Veslegruva rett opp vest for Vassenden. Det ble gitt privilegium for drift 4. januar 1666. Malmen ble brutt ut ved hjelp av fyrsettingsteknikk. Store bål ble tent inntil bergveggen, og når berget ble varmt nok, slo en på det med slegger og fikk berget til å sprekke på grunn av spenningene som oppstod av varmen. I den sørlige delen av Espedalen var det trolig ikke fast bosetting før ca. 1670, og det kan godt hende at gruvedrifta var grunnen til bosettingen. Malmen ble fraktet til Svatsum og smeltet der. Masovn eksisterer fortsatt som navn i dag. Bøndene i distriktet leverte store mengder ved til bergbrytinga. På 1600-tallet kjente ingen til nikkel. Det har vist seg at det var dobbelt så mye nikkel som kobber i malmen i Espedalen, og det skapte vansker med smeltinga. Det samme problemet hadde de i Tyskland. Malmen så fin ut, men de fikk ikke ut kobberet. De mente derfor at malmen var forhekset, og den fikk navn som «kupfernikkel», «kobalder» eller «nikkel», tyske navn på nisser og troll. Det er ikke helt klart hvor lenge virksomheten varte, men en mener at det må det ha vært flere års drift i Veslegruva og Storgruva på østsida lenger nord (senere Evansgruva). Men det ble ikke noen god økonomi av driften, og fra 1672 var det ikke lenger noen aktivitet der. ​ Espedals Værk 1847 – 1856 I 1751 oppdaget svenske Axel Fredrik Cronstedt mineralet nikkel. Det ble et svært verdifullt metall med korrosjons- og varmestabiliserende egenskaper i legeringer, og i 1840-årene ble det i hovedsak brukt i nysølv: en legering med 15 % nikkel, 40 % kobber og 45 % sink. Det ble mye brukt til bestikk og pyntegjenstander. Etter at ulike norske interessenter hadde drevet med malmleting bl.a. i 1820-årene, ble et engelsk gruveselskap ledet av brødrene Brook-Evans involvert i 1845. Da hadde professor Scherer gjort undersøkelser og skrevet et par avhandlinger om nikkelforekomster i Norge. Etter å ha undersøkt fjellene i Espedalen, var det også denne gangen planer om smelteverk på Masovn i Svatsum med vannkraft fra elva Ongsjoa. En ung skotte, David Forbes, ble ansatt som styrer av verket, og han kjøpte husmannsplassen Skyttermoen. Sameiebønder ville imidlertid ikke gi fra seg rettighetene de hadde til Ongsjoa, der det var flere bekkekverner og ei oppgangssag. De fryktet også for fattigutgifter som kunne følge med en stor løsarbeiderbefolkning. Bergverkssakkyndige mente i tillegg at Skyttermoen var uhensiktsmessig for et smelteverk, da det ble tungvint transport av kull og malm, og for liten vannføring i Ongsjoa om vinteren. Smelteverket havnet dermed i nordre enden av Espedalsvatnet, ved elva ned mot Breisjøen. Det var nærmere gruvene på østsiden av Espedalen og kortere vei til kullproduksjonsområder i Skåbu, Murudalen og Heidal. Det vokste snart opp et eget samfunn i tilknytning til smelteovnen på Verksodden. I tillegg til mølle, sagbruk, kontor og driftsbygninger, ble det reist skole, kirke og forsamlingshus og arbeiderboliger. En regner med at det bodde opptil 700 mennesker i dette gruvesamfunnet. Det var ingen aktiv drift i Veslegruva i denne perioden. OPPDEMMING AV ESPEDALSVATNET Sjefen på Verket, Forbes, mente det trengtes mer kraft til å drive vasshjulet til pukkverket. Nikkelverket hadde søkt, og fått, enerett til å bruke vannfallet mellom Espedalsvatnet og Breisjøen. I tillegg hadde de lov til å demme opp Espedalsvatnet. Rettighetene var stadfestet i vedtak av Kongen i Statsråd 9.januat 1850. Dermed demte Forbes opp Espedalsvatnet om lag 2 meter. Vassføringa ble god, men grunneierne langs Espedalsvatnet var slett ikke fornøyde. Flere gode fiskeplasser på grunner i vatnet og deler av kløvråket på vestsida ble ødelagte. Både de som hadde seterdrift og fiskerett i vatnet, klagde. Kjernlie skriver i «Notiser fra Espedalen» (1939): «I et tilfelle vakte Verket motstand hos noen opsiddere i Espedalen. Det var da Espedalsvannet ble demmet op 3 alen (=2m), så en del av de tilstøtende jorder tok skade. I den anledning reiste Ole Megrund til hovedstaden og frembar personlig en klage til departementet. Til å begynne med ble han kjølig mottatt. Det endte dog med at han ble tilstått noen erstatning. Rester av demningen kan ennu sees.» Det står ikke noe direkte om hva som skjedde med demningen, men Evans ble pålagt å rette opp skaden slik at råket igjen ble farbart. De fire brukerne av vatnet, Nesset, Nordgarden Nordre og Nordre- og Søre Espedalen, ble tilkjent årlig erstatning på 3 spesidaler hver. «Vannskatten» ble betalt fram til 1857 og 1858. På dagens Norgeskart står det at Espedalsvatnet ligger 722 moh og Breisjøen 720 moh. I og med at fallhøyden bare er 2 m, kan det tyde på at demningen ble fjernet etter at gruvedriften ble lagt ned. Men naturen selv overstyrer alle. Snøsmeltinga om våren gjør sitt til hevet vannstand. Under flommen i juli- august 2023 steg vannet 130cm på noen få dager. Ved slike endringer blir ikke fallhøyden mellom Espedalsvatnet og Breisjøen større, men Vasskantråket er ikke like farbart. Espedalen nikkelverk 1874 – 1878 Fra 1870 steg nikkelprisene, og det ble ny interesse for gruvedrift i Espedalen. Det var oppgangstider i Europa, og særlig steg prisene i 1872, for Tyskland ville bruke nikkel i skillemynt. Da et nytt nikkelverk skulle startes opp igjen, fikk det hovedsete i Vassenden. Arbeidet startet tidlig i juli 1874 av det engelske gruveselskapet Henry Wiggen & Co, som en fortsettelse av det tidligere Evans & Askin. Hans Stokke fra Drammen var tilsatt hos Wiggen & Co i Birmingham, og ble sendt for å styre virksomheten. Han hadde vært formann ved en av gruvene i forrige periode, og var godt kjent med forholdene. De to første årene bodde han på Megrund, men i 1875/76 satte tyskerne Aschenbach og Folkmann opp en bolig- og kontorbygning i Vassenden. Det ble bare bygd det som var nødvendig: et uthus ble flyttet fra Verksodden til fjøs og stall for ei ku, en okse og 5 hester. Alt første høsten sikret verket seg retten til å sette opp ei smeltehytte i Vassenden, på grunn avgitt av Hans Estensen Dalbakken. I februar 1876 sendte Stokke en søknad om å få bygge smeltehytta. Herredsstyret var positive, men søknaden måtte innom både amtsmann og departement før den ble innvilget av Kongen i Statsråd 30.4.1877. Det var strenge vilkår om bruk av brensel (kull og ved), og det var ikke tillatt å ta stedegen skog. Arbeidet med smeltehytta tok til allerede våren 1876, og gruvedrifta kom i gang utpå sommeren. Bevillingen var ikke i orden ennå, men det ble smelta 360 tonn malm. I 1877 arbeidet det 20 mann på smeltehytta. For å sikre seg nok ved til røstinga, kjøpte Wiggen & Co en 600 m bred skogteig av Dalbakken på vestsiden av Espedalsvatnet, rett oppover lia fra Vassenden. Veslegruva lå i denne teigen, og gruvedriften der var i gang, så selskapet så nytten av å eie grunnen. Prisen var 750 specidaler, mer enn 4 årslønner for en gruvearbeider. For å skaffe nok luft til smelteovnen, ble det bestilt en stor dampmaskin på 6 Hk, som skulle drive en «ventilator». Den ble fraktet på vogn med 4 hester foran til Svatsum, og med 8 hester videre opp Malmvegen ved Dritustua. I de verste bakkene dro de en trekanta kubbe bak vognhjulene, som holdt vogna når hestene skulle få hvile. Aktiviteten var liten sammenlignet med driften på Verksodden, og den var konsentrert til to gruver: Evansgruva, der det på det meste jobbet 40 mann, og Veslegruva, der det var inntil 15 mann i arbeid. Det ble tatt ut til sammen 7.235 tonn malm, omtrent likt fordelt på de to gruvene. På verksodden brukte de stort sett kull i smelteprosessen, i Vassenden mest koks som ble kjørt opp fra Lillehammer på vinterføre. Kristen Bjørnsgaard og Engebret Haave i Fåberg tok på seg å frakte flere hundre skippund malm til Lillehammer (skippund ≈ 160 kg). Ofte hadde lasskjørerne returlass; koks eller andre varer til verket. To lass i uka fra Espedalen til Lillehammer gav omtrent det dobbelte av det en gruvearbeider tjente. Arbeiderne bodde på gårder og husmannsplasser, men også i Gruvstugua (Melgardsetra?), fiskebua på Holmen (Kari-holmen) og på Dalbakksetra. Bare et fåtall hadde med seg familie, det var ikke plass til dem. Nikkelprisen var på toppen fra mai 1873 og var høy i 3 år framover; mellom 15 og 22 kr per kg. Fra mars 1876 sank prisen jevnt ned til mellom 5 og 7 kr fram til høsten 1878. I årene fra 1874 til 1876 var Norge den viktigste nikkelprodusenten i verden, men så var markedet mettet, og det ble konkurranse fra Canada og Ny-Caledonia utenfor kysten av Australia. Espedalsverket kom derfor for sent i gang, og fikk bare med seg halvparten av de beste årene. Men driften var nok effektiv, for Veslegruva var i aktiv drift ett år lenger (1877), og smelteovnen i Vassenden til oktober 1878. Nikkelprisen var 6,30 kr da verket stanset, men gikk helt ned til 2,50 kr på det laveste. Nesten ingen av arbeiderne ble igjen i Espedalen. For det meste reiste de tilbake til sine hjembygder, eller til Amerika. I jula 1875 var verksbestyrer Stokke gjest hos sogneprest Andreas Fleischer på prestegården i Østre Gausdal. Presten hadde 5 døtre mellom 16 og 24 år, og Hans Stokke hadde et godt øye til 18 år gamle Emilie. De giftet seg i 1876, og Ragna, den første datteren, ble født i Stokke-bygningen i 1878. Da driften i Vassenden opphørte, fikk Stokke seg arbeid som bokholder i Creditbanken i Christiania, men hadde tilsyn med verket i mange år framover. Under utskiftingen av skogen på vestsida i Espedalen i 1891 ble Stokke varslet, han hadde nylig vært på verket noen dager. Stokke-familien passet på verket for Wiggen & Co helt fram til 1922. Da kjøpte kaptein Wilhelm Meisterlin både kontorbygningen og skogteigen. Stokke fikk seg hytte (Granseter) i Vassenden lengst nord på jordet på Viken, og der ferierte døtrene Ragna og Margrethe Stokke i alle år framover. Ragna levde til 1965. Dagens eiere av Stokkebygningen, Annette Bendixen og Niels Bo Jørgensen, kjøpte stedet i september 1994 av Christian og Helen Solgaard. De hadde da hatt stedet i 25 år, og det var i svært dårlig stand. Eiendommen har gjennomgått en omfattende renovering, og framstår nå som en særegen og staslig bygning i Vassenden. Mange av minnene om gruvedrift i Espedalen tok til å bli borte i 1930-årene. I Vassenden stod smeltehytta med den store dampmaskinen til etter 2. verdenskrig. Da ble det god pris på metall. Smeltehytta stod på Dalbakk-grunn, og Bjarne Finholt, svigersønn på Dalbakken, leide en kar til å slå sund dampmaskinen. I dag står bare deler av grunnmuren igjen fra smeltehytta, og slagghaugene med den karakteristiske røde fargen er det eneste som minner om at det har vært smelteverk her. (Det sies at rester av kjelen ble lagt som rør under adkomstvegen til Naustvollen) Veslegruva er godt synlig i lia opp for Vassenden. Den er tilgjengelig for alle, og det går skiltet sti dit. ​ Gruverettighetene i Espedalen ble ivaretatt av Wiggin & Co fram til 1881, og de forlenget rettighetene til de beste gruvene til 1905, og beholdt kontrollen fram til 1922. Meisterlin hadde hånd om de viktigste gruvene midt i 30-årene. Interessen for ny leting etter nikkelforekomster i Espedalen har opp gjennom årene svingt med prisene for nikkel på verdensmarkedet. Tyskerne viste interesse under 2. verdenskrig, og både i 1936 og i 1947 meldte Arthur Garfeldt i Oslo malmfunn til lensmannen. I 1965 satte Norsk Hydro A/S og A/S Sulfidmalm i gang leting etter nikkel og kobber og undersøkte Espedalen skikkelig. Det ble funnet forekomster mange steder på begge sider av Espedalsvatnet. På slutten var også det kanadiske selskapet Falconbridge med i arbeidet, men i 1977 var konklusjonen at funnene ikke var gode nok for ny drift. Falconbridge var tilbake i 2003 og 2004, og Norges Geologiske Undersøkelser har også arbeidet i Espedalen. I 2012 søkte australske Drake Resourses LTD om undersøkelsesrett. Det har vært boringer i grunnen flere steder, men hittil er det ikke funnet nok til å sette i gang med ny gruvedrift. Det siste initiativet er fra engelske Kendrick Resources PLC, som har foretatt en geofysisk undersøkelse ved Stormyra med drone i 2021. Så spørs det om Vis-Knuts spådom fra 1875 slår til: «Det er itte sætan ennå, døkk held på i greinom berre. Kjem døkk inn til stamma, vil døkk få sjå nå anna. Knapt trur eg døkk kjem dit nå, men tek døm til tredje gongen, kjem døm til å halde på til verdens ende.» Kilder: E.O. Austreng m.fl., Gausdal gjennom 100 år 1837 – 1937, Simen Forseth og Haavard Berge: Espedalsverket, s. 120-122. Iver Forseth: Nikkelverket i Espedalen (2004) Peter Megrund: Espedalen – Peter Megrund forteller (1972) Store Norske leksikon: Nikkel Wikipedia: Skippund Årbok Den norske Turistforening, Kristian Elster: Verket, s. 90-95 (1934)