top of page
espedalen.jpg
OM SIDEN LOKALHISTORIE

Espedalen og Vassenden har mye interessant historie som bør tas vare på; ikke bare gruvedriften, men også gårds- og seterhistorie, ferdselsårer og turisttrafikk. Jo lenger tiden går, desto mer går i glemmeboka og forsvinner, og nye som kommer til området har kanskje ikke noe forhold til hvordan det var her i «gamle dager».

Styret i Vassenden vel har begynt å samle tråder fra ulike kilder som omhandler lokal historie. Vi har ingen ambisjoner ut over egen interesse og nysgjerrighet, og har funnet opplysninger fra ulike kilder, litt herfra og derfra. Vi håper at det kan være et lite bidrag til økt kunnskap om og engasjement for lokalhistorien for de som har hytter og hus her i dag. Til slutt i dokumentene er en liste over kildene vi har hentet opplysninger fra. Kanskje noen kan bli inspirert til å lese mer utfyllende historie enn det som er tatt med her. Ta gjerne kontakt hvis du/dere har bidrag eller kommentarer til historien!

God lesning!

Oversikt Vassenden fra Storfjellet.jpg
ESPEDALEN

Navnet Espedalen kommer fra elva Espa. Den renner mot nord gjennom ospeskog ut i Olstappen, og derfor navnet. Men en gang var elveløpet mot sør. Det lå en stor morenerygg tvers over dalen nedenfor Kampeseter i Skåbu. Denne ryggen demte opp elva Vinstra og laget et veldig vatn som strakte seg langt inn i Murudalen, og elva gikk gjennom Espedalen. De store jettegrytene i Helvete ble dannet ved at stein og morenemasser ble virvlet rundt i vannmassene i elva og hulet ut fjellet.   Etter siste istid, for ca. 10.000 år siden, brøt vannet gjennom ved Kamfoss, og tok veien elva har i dag, ned i Gudbrandsdalen ved Vinstra. Espedalsvatnet er ca. 13 km langt i nordvestlig retning fra Vassenden. Sørover er det en høydeforskjell på rundt 6 m, som gjør at utløpet er nordover. Den sørligste 2/3 av vatnet ligger i Gausdal kommune, og utenfor Strand er det på det breieste ca. 500 m. Omtrent rett ut for Maribu er dybden målt til 26 m. Morenerygger danner holmer, de nærmeste i rekkefølge fra Vassenden: Kaffeholmen, Stabbursholmen med Barberkosten, Furuholmen og Kariholmen med Sau-vomma. Det er også grunner i området: én ut for Viken mot Granseter og én vest for Furuholmen mot Kariholmen. Moro for unger som kan stå midt utpå vatnet, men ikke like moro å kjøre på med motorbåt ved lite vann. Fra vatnet reiser det seg bratte, korte lier opp til fjelltoppene og viddene bakenfor. Liene er for korte, med for lite tilsig, til at det blir store elver, men det er mange små bekkeløp. Litt særegent er det at det ikke finnes gytebekker; siken og ørreten gyter på grunner i vatnet. Klimaet i Espedalen er typisk innlandsklima med tørr luft og store temperaturforskjeller. På den mørkeste vinteren når ikke sola helt til bunnen av dalen. Det blir som regel sein sommer, men overgangen går fort. Når liene på vestsida blir bare oppover så langt som nåleskogen rekker, da "går isen" heter det. Det kan skje i løpet av én dag, rundt månedsskiftet mai/juni. På høsten kan morgentåka legge seg, slik at en ikke ser over til den andre sida. Folk sier at det enten er nordavind eller sønnavind gjennom den lange smale Espedalen, selv om sann retning er nordvest/sørøst.

GRUVEDRIFT

At det har vært gruvedrift i Espedalen er ikke like kjent som gruvene på Røros eller Kongsberg, og har heller ikke hatt samme omfang. Men det at det har vært drift i en avsides og veiløs dal i tre perioder er spennende historie. Og når en har fraktet malm den kronglete og lange veien helt til England for smelting, sier det noe om verdien av nikkelforekomstene i fjellene her. Den største aktiviteten var ved Verket i andre enden av Espedalsvatnet, men vi vil først og fremst løfte fram informasjon om virksomheten i Vassenden og Veslegruva. Kobbergruve 1666 - 1672 Gruvedriftshistorien i Espedalen startet i 1665, da den dansk-norske stattholderen Ulrik Frederik Gyldenløve begynte prøvedrift etter kobber i Veslegruva rett opp vest for Vassenden. Det ble gitt privilegium for drift 4. januar 1666. Malmen ble brutt ut ved hjelp av fyrsettingsteknikk. Store bål ble tent inntil bergveggen, og når berget ble varmt nok, slo en på det med slegger og fikk berget til å sprekke på grunn av spenningene som oppstod av varmen. I den sørlige delen av Espedalen var det trolig ikke fast bosetting før ca. 1670, og det kan godt hende at gruvedrifta var grunnen til bosettingen. Malmen ble fraktet til Svatsum og smeltet der. Masovn eksisterer fortsatt som navn i dag. Bøndene i distriktet leverte store mengder ved til bergbrytinga. På 1600-tallet kjente ingen til nikkel. Det har vist seg at det var dobbelt så mye nikkel som kobber i malmen i Espedalen, og det skapte vansker med smeltinga. Det samme problemet hadde de i Tyskland. Malmen så fin ut, men de fikk ikke ut kobberet. De mente derfor at malmen var forhekset, og den fikk navn som «kupfernikkel», «kobalder» eller «nikkel», tyske navn på nisser og troll. Det er ikke helt klart hvor lenge virksomheten varte, men en mener at det må det ha vært flere års drift i Veslegruva og Storgruva på østsida lenger nord (senere Evansgruva). Men det ble ikke noen god økonomi av driften, og fra 1672 var det ikke lenger noen aktivitet der. ​ Espedals Værk 1847 – 1856 I 1751 oppdaget svenske Axel Fredrik Cronstedt mineralet nikkel. Det ble et svært verdifullt metall med korrosjons- og varmestabiliserende egenskaper i legeringer, og i 1840-årene ble det i hovedsak brukt i nysølv: en legering med 15 % nikkel, 40 % kobber og 45 % sink. Det ble mye brukt til bestikk og pyntegjenstander. Etter at ulike norske interessenter hadde drevet med malmleting bl.a. i 1820-årene, ble et engelsk gruveselskap ledet av brødrene Brook-Evans involvert i 1845. Da hadde professor Scherer gjort undersøkelser og skrevet et par avhandlinger om nikkelforekomster i Norge. Etter å ha undersøkt fjellene i Espedalen, var det også denne gangen planer om smelteverk på Masovn i Svatsum med vannkraft fra elva Ongsjoa. En ung skotte, David Forbes, ble ansatt som styrer av verket, og han kjøpte husmannsplassen Skyttermoen. Sameiebønder ville imidlertid ikke gi fra seg rettighetene de hadde til Ongsjoa, der det var flere bekkekverner og ei oppgangssag. De fryktet også for fattigutgifter som kunne følge med en stor løsarbeiderbefolkning. Bergverkssakkyndige mente i tillegg at Skyttermoen var uhensiktsmessig for et smelteverk, da det ble tungvint transport av kull og malm, og for liten vannføring i Ongsjoa om vinteren. Smelteverket havnet dermed i nordre enden av Espedalsvatnet, ved elva ned mot Breisjøen. Det var nærmere gruvene på østsiden av Espedalen og kortere vei til kullproduksjonsområder i Skåbu, Murudalen og Heidal. Det vokste snart opp et eget samfunn i tilknytning til smelteovnen på Verksodden. I tillegg til mølle, sagbruk, kontor og driftsbygninger, ble det reist skole, kirke og forsamlingshus og arbeiderboliger. En regner med at det bodde opptil 700 mennesker i dette gruvesamfunnet. Det var ingen aktiv drift i Veslegruva i denne perioden. OPPDEMMING AV ESPEDALSVATNET Sjefen på Verket, Forbes, mente det trengtes mer kraft til å drive vasshjulet til pukkverket. Nikkelverket hadde søkt, og fått, enerett til å bruke vannfallet mellom Espedalsvatnet og Breisjøen. I tillegg hadde de lov til å demme opp Espedalsvatnet. Rettighetene var stadfestet i vedtak av Kongen i Statsråd 9.januat 1850. Dermed demte Forbes opp Espedalsvatnet om lag 2 meter. Vassføringa ble god, men grunneierne langs Espedalsvatnet var slett ikke fornøyde. Flere gode fiskeplasser på grunner i vatnet og deler av kløvråket på vestsida ble ødelagte. Både de som hadde seterdrift og fiskerett i vatnet, klagde. Kjernlie skriver i «Notiser fra Espedalen» (1939): «I et tilfelle vakte Verket motstand hos noen opsiddere i Espedalen. Det var da Espedalsvannet ble demmet op 3 alen (=2m), så en del av de tilstøtende jorder tok skade. I den anledning reiste Ole Megrund til hovedstaden og frembar personlig en klage til departementet. Til å begynne med ble han kjølig mottatt. Det endte dog med at han ble tilstått noen erstatning. Rester av demningen kan ennu sees.» Det står ikke noe direkte om hva som skjedde med demningen, men Evans ble pålagt å rette opp skaden slik at råket igjen ble farbart. De fire brukerne av vatnet, Nesset, Nordgarden Nordre og Nordre- og Søre Espedalen, ble tilkjent årlig erstatning på 3 spesidaler hver. «Vannskatten» ble betalt fram til 1857 og 1858. På dagens Norgeskart står det at Espedalsvatnet ligger 722 moh og Breisjøen 720 moh. I og med at fallhøyden bare er 2 m, kan det tyde på at demningen ble fjernet etter at gruvedriften ble lagt ned. Men naturen selv overstyrer alle. Snøsmeltinga om våren gjør sitt til hevet vannstand. Under flommen i juli- august 2023 steg vannet 130cm på noen få dager. Ved slike endringer blir ikke fallhøyden mellom Espedalsvatnet og Breisjøen større, men Vasskantråket er ikke like farbart. Espedalen nikkelverk 1874 – 1878 Fra 1870 steg nikkelprisene, og det ble ny interesse for gruvedrift i Espedalen. Det var oppgangstider i Europa, og særlig steg prisene i 1872, for Tyskland ville bruke nikkel i skillemynt. Da et nytt nikkelverk skulle startes opp igjen, fikk det hovedsete i Vassenden. Arbeidet startet tidlig i juli 1874 av det engelske gruveselskapet Henry Wiggen & Co, som en fortsettelse av det tidligere Evans & Askin. Hans Stokke fra Drammen var tilsatt hos Wiggen & Co i Birmingham, og ble sendt for å styre virksomheten. Han hadde vært formann ved en av gruvene i forrige periode, og var godt kjent med forholdene. De to første årene bodde han på Megrund, men i 1875/76 satte tyskerne Aschenbach og Folkmann opp en bolig- og kontorbygning i Vassenden. Det ble bare bygd det som var nødvendig: et uthus ble flyttet fra Verksodden til fjøs og stall for ei ku, en okse og 5 hester. Alt første høsten sikret verket seg retten til å sette opp ei smeltehytte i Vassenden, på grunn avgitt av Hans Estensen Dalbakken. I februar 1876 sendte Stokke en søknad om å få bygge smeltehytta. Herredsstyret var positive, men søknaden måtte innom både amtsmann og departement før den ble innvilget av Kongen i Statsråd 30.4.1877. Det var strenge vilkår om bruk av brensel (kull og ved), og det var ikke tillatt å ta stedegen skog. Arbeidet med smeltehytta tok til allerede våren 1876, og gruvedrifta kom i gang utpå sommeren. Bevillingen var ikke i orden ennå, men det ble smelta 360 tonn malm. I 1877 arbeidet det 20 mann på smeltehytta. For å sikre seg nok ved til røstinga, kjøpte Wiggen & Co en 600 m bred skogteig av Dalbakken på vestsiden av Espedalsvatnet, rett oppover lia fra Vassenden. Veslegruva lå i denne teigen, og gruvedriften der var i gang, så selskapet så nytten av å eie grunnen. Prisen var 750 specidaler, mer enn 4 årslønner for en gruvearbeider. For å skaffe nok luft til smelteovnen, ble det bestilt en stor dampmaskin på 6 Hk, som skulle drive en «ventilator». Den ble fraktet på vogn med 4 hester foran til Svatsum, og med 8 hester videre opp Malmvegen ved Dritustua. I de verste bakkene dro de en trekanta kubbe bak vognhjulene, som holdt vogna når hestene skulle få hvile. Aktiviteten var liten sammenlignet med driften på Verksodden, og den var konsentrert til to gruver: Evansgruva, der det på det meste jobbet 40 mann, og Veslegruva, der det var inntil 15 mann i arbeid. Det ble tatt ut til sammen 7.235 tonn malm, omtrent likt fordelt på de to gruvene. På verksodden brukte de stort sett kull i smelteprosessen, i Vassenden mest koks som ble kjørt opp fra Lillehammer på vinterføre. Kristen Bjørnsgaard og Engebret Haave i Fåberg tok på seg å frakte flere hundre skippund malm til Lillehammer (skippund ≈ 160 kg). Ofte hadde lasskjørerne returlass; koks eller andre varer til verket. To lass i uka fra Espedalen til Lillehammer gav omtrent det dobbelte av det en gruvearbeider tjente. Arbeiderne bodde på gårder og husmannsplasser, men også i Gruvstugua (Melgardsetra?), fiskebua på Holmen (Kari-holmen) og på Dalbakksetra. Bare et fåtall hadde med seg familie, det var ikke plass til dem. Nikkelprisen var på toppen fra mai 1873 og var høy i 3 år framover; mellom 15 og 22 kr per kg. Fra mars 1876 sank prisen jevnt ned til mellom 5 og 7 kr fram til høsten 1878. I årene fra 1874 til 1876 var Norge den viktigste nikkelprodusenten i verden, men så var markedet mettet, og det ble konkurranse fra Canada og Ny-Caledonia utenfor kysten av Australia. Espedalsverket kom derfor for sent i gang, og fikk bare med seg halvparten av de beste årene. Men driften var nok effektiv, for Veslegruva var i aktiv drift ett år lenger (1877), og smelteovnen i Vassenden til oktober 1878. Nikkelprisen var 6,30 kr da verket stanset, men gikk helt ned til 2,50 kr på det laveste. Nesten ingen av arbeiderne ble igjen i Espedalen. For det meste reiste de tilbake til sine hjembygder, eller til Amerika. I jula 1875 var verksbestyrer Stokke gjest hos sogneprest Andreas Fleischer på prestegården i Østre Gausdal. Presten hadde 5 døtre mellom 16 og 24 år, og Hans Stokke hadde et godt øye til 18 år gamle Emilie. De giftet seg i 1876, og Ragna, den første datteren, ble født i Stokke-bygningen i 1878. Da driften i Vassenden opphørte, fikk Stokke seg arbeid som bokholder i Creditbanken i Christiania, men hadde tilsyn med verket i mange år framover. Under utskiftingen av skogen på vestsida i Espedalen i 1891 ble Stokke varslet, han hadde nylig vært på verket noen dager. Stokke-familien passet på verket for Wiggen & Co helt fram til 1922. Da kjøpte kaptein Wilhelm Meisterlin både kontorbygningen og skogteigen. Stokke fikk seg hytte (Granseter) i Vassenden lengst nord på jordet på Viken, og der ferierte døtrene Ragna og Margrethe Stokke i alle år framover. Ragna levde til 1965. Dagens eiere av Stokkebygningen, Annette Bendixen og Niels Bo Jørgensen, kjøpte stedet i september 1994 av Christian og Helen Solgaard. De hadde da hatt stedet i 25 år, og det var i svært dårlig stand. Eiendommen har gjennomgått en omfattende renovering, og framstår nå som en særegen og staslig bygning i Vassenden. Mange av minnene om gruvedrift i Espedalen tok til å bli borte i 1930-årene. I Vassenden stod smeltehytta med den store dampmaskinen til etter 2. verdenskrig. Da ble det god pris på metall. Smeltehytta stod på Dalbakk-grunn, og Bjarne Finholt, svigersønn på Dalbakken, leide en kar til å slå sund dampmaskinen. I dag står bare deler av grunnmuren igjen fra smeltehytta, og slagghaugene med den karakteristiske røde fargen er det eneste som minner om at det har vært smelteverk her. (Det sies at rester av kjelen ble lagt som rør under adkomstvegen til Naustvollen) Veslegruva er godt synlig i lia opp for Vassenden. Den er tilgjengelig for alle, og det går skiltet sti dit. ​ Gruverettighetene i Espedalen ble ivaretatt av Wiggin & Co fram til 1881, og de forlenget rettighetene til de beste gruvene til 1905, og beholdt kontrollen fram til 1922. Meisterlin hadde hånd om de viktigste gruvene midt i 30-årene. Interessen for ny leting etter nikkelforekomster i Espedalen har opp gjennom årene svingt med prisene for nikkel på verdensmarkedet. Tyskerne viste interesse under 2. verdenskrig, og både i 1936 og i 1947 meldte Arthur Garfeldt i Oslo malmfunn til lensmannen. I 1965 satte Norsk Hydro A/S og A/S Sulfidmalm i gang leting etter nikkel og kobber og undersøkte Espedalen skikkelig. Det ble funnet forekomster mange steder på begge sider av Espedalsvatnet. På slutten var også det kanadiske selskapet Falconbridge med i arbeidet, men i 1977 var konklusjonen at funnene ikke var gode nok for ny drift. Falconbridge var tilbake i 2003 og 2004, og Norges Geologiske Undersøkelser har også arbeidet i Espedalen. I 2012 søkte australske Drake Resourses LTD om undersøkelsesrett. Det har vært boringer i grunnen flere steder, men hittil er det ikke funnet nok til å sette i gang med ny gruvedrift. Det siste initiativet er fra engelske Kendrick Resources PLC, som har foretatt en geofysisk undersøkelse ved Stormyra med drone i 2021. Så spørs det om Vis-Knuts spådom fra 1875 slår til: «Det er itte sætan ennå, døkk held på i greinom berre. Kjem døkk inn til stamma, vil døkk få sjå nå anna. Knapt trur eg døkk kjem dit nå, men tek døm til tredje gongen, kjem døm til å halde på til verdens ende.» Kilder: E.O. Austreng m.fl., Gausdal gjennom 100 år 1837 – 1937, Simen Forseth og Haavard Berge: Espedalsverket, s. 120-122. Iver Forseth: Nikkelverket i Espedalen (2004) Peter Megrund: Espedalen – Peter Megrund forteller (1972) Store Norske leksikon: Nikkel Wikipedia: Skippund Årbok Den norske Turistforening, Kristian Elster: Verket, s. 90-95 (1934)

253ead_c7d88f9675624b3aaf41942456f7d67e~mv2.webp
253ead_4cf9bf0bf6c749edb4d74cbe57361eed~mv2.webp

FERDSELSÅRER

Veien kom sent til Espedalen, først i 1950. Før det var Espedalsvatnet hovedferdselsåre gjennom dalen, med båt på sommerstid og hest og slede eller på ski om vinteren. Den vanskeligste tiden var en måneds tid på våren. Da var isen usikker, med isløsing fra land og mye overvann. På begge sider av vannet gikk det nærmest bare kuråk, og det var tungvint å frakte med seg det en trengte på ryggen. Hvor langt tilbake råket langs vestsida av Espedalsvatnet har vært der, har vi ikke funnet, men vasskanten var antagelig en naturlig ferdselsvei for fangstfolk langt tilbake i tid, og bønder hadde beiterettigheter i området. De første seterhusene ble satt opp i begynnelsen av 1800-tallet, ifølge informasjon som Jarle Bye har funnet fram til (Gjenklang 2008). På Kartverket sitt historiske kart fra 1907 er det tegna inn flere råk på vestsida: ett følger vasskanten helt til Maribua, der det svinger oppover til Nordgardsetra (Nordistusetra). Fra Nordgardsetra er går det ett råk rett ned til vatnet og ett som skrår nordover til Gravslettet, Vollhaugen, Gravskarlisetra, Gulliksvollen og Verket. En tur til Svatsum med kløvhest tok hele dagen. Forbindelsen mellom Svatsum og Espedalen gikk i tidligere tider den gamle «Espedalsvegen»; fra Brumoen etter baklia, ned Haugabakken, opp de bratte jordene på Nesset, så langt som en kanskje kunne komme med kjerre, gjennom tunet, videre over åsen og ned mot Ellanhuslia. Senere ble veien flyttet, slik at den kom lenger fra gårdsplassen på Nesset, nordover på oversida av Nessehaugen til Kolbotten, ned til Helleren, langs Dritua, opp til Dalbakken og videre til Vassenden. Frakten av malm fra gruvedriften på 1600- og 1800-tallet i Espedalen gikk hovedsakelig vinterstid med hest og slede. Men den kuperte traseen ble vel for tung for malmtransporten, og i 1850-51 ble Malmvegen etablert fra Erlandhusom via Dritudalen til Nordgardshaugen i Svatsum. Oppsittere i Espedalen søkte rundt 1890 Kristians amt (Oppland fylke) om å få bygd vei fra Kvernbrua i Svatsum til Espedalen, men herredstyret i Vestre Gausdal mente det måtte være et statlig ansvar, siden det for det meste var turisttrafikk på strekningen. Fjellturismen inn mot Jotunheimen hadde begynt på slutten av 1800-tallet. I amtet kom det planer i 1895 om å bygge 8,5 km vei fra Brumoen til Espedalsvatnet. Strekningen ble bare påbegynt, og fra herredsstyremøtereferater kan en se at saken var oppe flere ganger før endelig vedtak i 1913, der amt og herred skulle skyte inn halvparten hver. Veien ble offisielt «avlevert» til amtet 29. august 1916. Fra 1923 overtok herredet ansvaret for vedlikehold av veien. 1925 var muligens det første året det ble kjørt til Vassenden på vinterstid. På 30-tallet gikk det rutebuss mellom Fåberg stasjon og Vassenden to, og kanskje tre, ganger daglig i juli og august. Ellers var endepunktet Svatsum, men da, som nå, kunne en bestille bil helt opp også andre tider på året. Emil Dompen er et vesentlig navn i den forbindelsen, for han kjørte rutebuss i over 30 år. Bussen gikk på vei til Vassenden og på isen videre nordover Langvatnet, der det var brøytet med plog. Dompen hadde dessuten doning med ski montert på framhjulene når det trengtes. Emil Dompen var kjent for sin slagferdighet. Når en passerer Dalbakken på vei fra Espedalen, er det en skarp sving, ei bru over et bekkefar og et nokså skummelt juv på utsiden av veien. Ei dame uttrykte en dag at hun var engstelig – og redd for å kjøre med bussen her. «Lat att auga, det gjør je!», svarte Dompen. A/S Gausdal Bilselskap trafikkerte ruta helt fra starten, og formidlet også transport for turistene videre. Tidligere hadde skysstasjonen på Dalbakken ansvaret for robåt på Langvatnet, en tur som tok 4 timer, ofte mer. Prisen var 1 kr pr. person, 2 kr hvis en var alene i båten. Peter Vassenden var fast rorskar for Dalbakken. Før 1920 ble det inngått kontrakt med Adolf og Johan Dalbakken om motorbåtskyss over Langvatnet, Breisjøen og Olstappen. Adolf var båtbygger, og båtene fikk navnene Ruten I og Ruten II. Båten på det 14 km lange Langvatnet kunne ta 42 passasjerer, mens det på Breisjøen, som er 8 km, ble brukt en mindre båt. Mange av passasjerene gikk av på Strand, som ble drevet av Alfred Høyer. Andre gikk i land ved pensjonatet på Megrund, som ble drevet av de ugifte søsknene Karen og Berger Megrund. Bilselskapet overtok selv skyssen i 1930, etter at Dalbakken-kara gav seg etter noen år, og opprettholdt motorbåtrute helt fram til andre verdenskrig, selv med store tap enkelte år. På det meste var det 4 båter i drift. I 1936 fikk Amund Pedersen Lauålien i oppdrag av Hans Dalen å bygge en ny båt. Den var 12,5 m lang og smal, hadde en 6-sylindret Dodge-motor og var registrert for 19 personer. Den ble døpt Ruten III, men senere omdøpt til Ormen lange. Båten ble kjøpt opp av Ole H. Foss på Dalhaugen, med planer om å bruke den som passasjerbåt. Ormen lange gikk først strekningen Vassenden – Verket, men da Peter Høyer fikk til at det ble vei til Strand, gikk båten derfra. Under krigen var det ingen rutetrafikk på vannet, men etter krigen kjøpte Syver Stubberud Ormen Lange og startet opp igjen kjøringa fra 1946. Taksten var da 5 kr på Espedalsvatnet og 2,50 kr på Breisjøen. Båten fungerte som postbåt, og Syver kjørte også turkjøring for turister. Rutebåttrafikken opphørte i 1951. Når det først var kommet vei til Vassenden, var det en naturlig tanke å videreføre veiforbindelsen gjennom Espedalen. Gjennom 20- og 30-tallet ble det diskutert to ulike alternativer: Vassenden - Dalseter – Kampeseter i Skåbu, eller Vassenden – Slangen – Sikkilsdalsvegen. Men siden det var økonomisk vanskelig både for kommunene og private i disse årene, ble det vanskelig å skaffe midler til et så stort prosjekt. Gausdal Bilselskap var en aktiv interessent i å få til en forbindelse: Selskapet bidro med midler til fullføring av vei mellom Vassenden og Strand, som ble påbegynt for alvor i 1938. Det ble også inngått en ordning med Landbruksdepartementet, slik at Ungdomstjenesten ble satt inn på dette anlegget. De tre km ble fullført som privatanlegg i 1939, og det var meningen at Ungdomstjenesten skulle fortsette. Men våren 1940 kom krigen og satte en foreløpig sluttstrek for dette arbeidet. I etterkrigstida brukte Gausdal Bilselskap en gammel tysk brøytebil for å holde oppe veien mellom Svatsum og Vassenden til Strand åpen om vinteren. Bilen kjørte også på isen bort til Megrund for å levere posten. I 1947 ble Espedalsvegen oppført på veiplanen, men da var kravene til bredde både på veien og bruene økt, så kostnadene hadde mer enn 10-doblet seg, og var anslått til 1,1 mill kr. Da gjenstod det 14 km fra Strand til Dalseter, og 2 km på strekningen Dalseter - Kamfoss. Ungdomstjenesten hadde bygd 4 km smal vei her, og den måtte også utvides. På den tiden hadde bulldosere blitt tatt i bruk i norsk veibygging, og i 1949 ble det fart i utbyggingen. I oktober 1950 ble veien overlevert som fullført, til 1/3 av prisestimatet fra 1947. Veien ble holdt åpen for trafikk gjennom hele vinteren, men mye arbeid gjenstod. På våren ble det tilført store mengder grus, da det ikke var brukt annen masse enn den jorda som fantes i terrenget. Offisiell åpning ble foretatt av samferdselsminister Nils Langhelle den 24. juni 1951, på et festlig Espedalsstevne på Verket med rundt 2.500 mennesker. Den gamle seterveien til Roasetra gikk fra Roen via Helleren, en plass i dalbunnen nedenfor jettegrytene ved Dalbakken. Der krysset den Dritua, og gikk rett opp bratte lia til Roasetra. Der ble det også kjørt ned høy på vinterstid. Roasetervegen fra Vassenden ble først bygd i 1977. Veien på vestsida av Espedalsvatnet ble ferdig planert til Nordgardsetra (Nordistusetra) i 1984, mens Melgardsetra fikk bilvei i 1987. Kilder: Jarle By: Gjenklang fra bratte lier og slake kjøler i Vestre Gausdal (2008) Gausdal historielag, Gausdalsminner nr. 7, Torger Enden: Espedalsvegen (1997) Gausdal kommune: Dritudalen (oppslag sør for Erlandhusum ved starten på Malmvegen) O. (Olaf) Kjernlie: Notiser fra Espedal (1939) Arvid Møller: Jakob på Ruten (2001) Sig. Skogheim (red.): Gausdal Bilselskap A.S 1917 – 1967 (1967), s. 188 – 193. Odd Arild Stubberud: Espedalsvegen. Kan lastes ned fra: Espedalsvegen (esll.no) Odd Arild Stubberud: Ormen lange – Espedalsvatnets stolte svane. Kan lastes ned fra Ormen-Lange-1.pdf (esll.no)

ESPEDØLER I GAMMEL TID

Det finnes spor etter mennesker i Espedalen og Vassenden allerede fra steinalderen. På en odde lengst sør i Vassenden, rett nedenfor der det gamle hotellet lå, har man funnet et kulturlag 10 cm under overflaten med kull og brent bein. Selv om dokumentasjonen er vag, er det registrert som en boplass med steinalderdatering i gjenstandsdatabasen til oldsakssamlingene. En kan nesten se dem for seg, der de sitter rundt bålet i kveldslyset mot solnedgangen, slik vi gjør det i dag. 

De første som holdt til her, måtte ha god tilgang til fisk og vilt. Det finnes merker etter flere fangstanlegg, som består av en rekke av groper, fra dalen nordvestover opp mot fjellet. Et av de lengste anleggene som er registret i området, utgjør 16 fangstgroper fra Helvete mot Tverrlikampen og Tjuvholtjønnet. Trekkveien for elg mellom Murudalen og Dokkfløy går fortsatt vår og høst gjennom dalen og over de gamle fangstanleggene.

IMG_0107.JPG
JORDBRUK OG DYREHOLD

Espedalen har aldri vært noen rik jordbruksbygd. Og selv med god tilgang til naturressurser som fisk og vilt, var nok tilværelsen strevsom for mange med fattigdom, nød og stor barnedødelighet. Jordbruket var lenge preget av selvforsyning. Fra gammelt av var det vel bare salt som måtte skaffes utenfra, i tillegg til korn, som den høytliggende dalen var lite egnet til å dyrke. Etter hvert ble smør og ost levert i Svatsum i bytte med andre handelsvarer, og fisken ble solgt i Skåbu. Men ettersom handelen utviklet seg, særlig etter gruveperioden, vennet folk seg til kaffe, sukker, tobakk og andre ting som de ikke hadde vært kjent med tidligere. Husdyrholdet var lenge begrenset til eget bruk, og det var dårlig med vinterfôr. Kyrne kalvet som regel i mars/april, og først utpå sommeren ble det nok melk til å yste ost og kjerne smør. Geit var det mye av, den tok seg fram overalt og melket godt om sommeren. Sauer var i tillegg nyttige til garn og veving av tøy. Det var flere felæger i Vestfjellet, bl.a. Leppeplassen og Nordbuplassen. Okser ble holdt ved Revsjøene, Sau i Langsua, hingst med hoppefølge på Nordbua. Det gikk gjetere sammen med dyra hele sommeren, også på hjemmemarkene og på setrene, for det var stor fare for bjørneangrep på buskapen. Når slåttonna skulle gjøres, var det om å gjøre å bli fort ferdig slik at en kunne komme seg til fjells for å høste storr. Storren vokste best på våte myrer, og det var en kald jobb å vasse og slå. Det var mest storrmark i Vestfjellet, rundt Leppe og Nordbua felæger. Det som ble slått, ble fraktet ned til Espedalen om vinteren. Når storrslåtten var ferdig, var det tid for å hugge lauv hjemme og i skogliene. I september og utover i oktober ble det sanket mose. Men det måtte være «måså-vær», dvs. regnvær og helst skodde og småregn, for at mosen skulle henge sammen og ikke smuldres opp. Mosen ble kalt for «måså-høy» og ble samlet i lass. Så snart det ble noenlunde sledeføre ble både storren og mosen lunnet fram til Leppskardet eller Bågåskardet. Lasset ble kjørt ned til dalen etter at isen var blitt sterk nok til å bære hest og lass.

SETERDRIFT

Opp gjennom århundrene har det vært mye bytting og handel med setre. På 1700-tallet begynte antallet stor- og småfe på gårdene å øke, og det ble trangt om beitene i mer sentrale strøk. Bønder i Svatsum begynte å ta med seg dyra til beiteområder i Espedalen og startet seterdrift her. Utover på 1700-tallet tok de også inn husdyr på beite mot betaling, særlig fra Hedemarken, Fåberg og Fron. Det ble flere ganger inngått avtaler om ikke å ta inn utenbygds dyr, men de ble ikke overholdt. I 1819 inngikk 165 setereiere fra Follebu i sørøst til Espedalen i nordvest en Fjellkontrakt, som skulle sikre egen bruk av seterløkker og utmark. Det ble mange tvister på grunn av omgåelser av kontrakten, bl.a. om kjøpsau: småfe som ble kjøpt om våren og solgt om høsten. Bortsetting til vinterforing var også vanlig. Husmenn og fattigfolk tok på seg å fore dyrene i perioden 14. oktober til 14. april.  

Litt om de enkelte setrene (trykk på navnet): 

bilde.png
253ead_d6045e3205374afabd31d5a6536af189~mv2_edited.jpg
ESPEDALEN HOTELL

Hans Mathisen (Hans Olaus Mathiassen Øyresengen, 1864 – 1948) var en husmannssønn fra Fåberg som ble skysskar og hotellbygger. Han startet H. Mathisens Vognmannsforretning i Lillehammer i 1882, og bygde en skysstasjon på Fåberg, Solheim, i 1895, det som i dag er Fåberg menighetshus. Det første hotellet ble bygd på en parsell under Brunlaug gård, på Elverhøy-tomta i nærheten av Fåberg jernbanestasjon. Brunlaug Hotell stod ferdig i 1897. I 1901 bygde Hans Mathisen Rosenlund Hotell like nord for Lillehammer sentrum. Men han gav seg ikke med det. I 1911 kjøpte han ei tomt i Follebu sentrum, og bygde nok et hotell. Follebu Hotell ble et populært stoppested fra Espedalen til Lillehammer. I 1917 var veien til Espedalen stort sett ferdig bygget, og da fikk Hans Mathisen bygd Espedalens Hotell i Vassenden, som ble eid og drevet av Dalbakken-karene. Senere kjøpte Mathisen også Slangen hotell i Skåbu, som ledd i sin skysstasjonsvirksomhet. Men hest og vogn ble gradvis avløst av bil, og det ble ikke lønnsomt å holde hotelldriften oppe. Ingen av hotellene eksisterer i dag. Espedalen Hotell hadde plass til 36 gjester. Hovedbygningen hadde 3 verandaer som vendte ut mot vannet. I tillegg var det en separat peisestue for gjestene, og en egen bygning for tjenerskapet. Hotellet ble i flere år drevet av brødrene Dalbakken og deres søster Ragnhild, og en tid var også svogeren Bjarne Finnholt medeier. I 1932 ble eiendommen solgt til landhandler Syver Træteng i Svatsum. Hotellet hadde åpent i sommermånedene og i påsken, og hadde i flere år øl- og vinrett. Fra 1937 ble hotellet forpaktet bort til ingeniør Toralf Foss, under navnet Fjellheimen kristelige pensjonat. Sommeren 1943 var Oscar Svae og hans fetter Erling Åmodt fra Ås invitert til Espedalen på ei hytte tilhørende eiendomsmegler Johan Langli på Lillehammer. Espedalen Turistheim, som det da het, var til salgs som konkursbo. Den 13. desember ble skjøte tinglyst på Ole Svae og Svend Kåre Åmodt; hotell, to hytter, uthus og en teig på 1200 mål i 400 m bredde helt opp til toppen av Ongsjøfjellet. Hotellet kom ikke i drift igjen før i 1946. Da ble det leid ut til to damer fra Rygge (Lyby og Larsen), og denne påsken var det full fart i Vassenden. Hotellet var periodevis i drift i vinterferier, påske og om sommeren. I hyttebøker er det nedtegnelser om kostymeball på hotellet og dansekvelder i peisestua. I 1951 ble hotellet solgt til Harald Hansen, som drev det videre. Etter et lynnedslag 16. mai 1953 brant hotellet ned, og det ble aldri gjenoppbygget. Hansen fikk tillatelse til å bygge et nytt hotell i andre enden av Espedalsvatnet (Espedalen fjellstue), mens eiendommen i Vassenden ble kjøpt tilbake av Ole Svae og hans søster Gunvor Johansen. Hotellets peisestue står fortsatt. Den ble ombygd innvendig til hytte, og eies i dag av Ole Svaes datter Gunn.

SKOLEGANG

Før 1860 var det omgangsskole for espedølene. Det betød at skolen holdt hus på ulike gårder i distriktet. Større gårder ble pålagt å være vertskap hyppigere enn de mindre. Det meste av tida holdt skolen til på ulike gårder i Svatsum. På gårdene Espedalen og Dalbakken var det ei uke skole hvert sjette år, og på Nesset ei uke hvert år. Ungene fra Espedalen måtte derfor bo borte det meste av skolegangen. Kristendom og lesing var lovfestede fag, mens skriving og regning var tilleggsfag. Minst halve tida var religionsopplæring, og det ble mye pugging av forklaringer av Martin Luthers katekisme. Målet var å få nok kunnskap til å bli konfirmert. Presten var selvskreven formann i skolekommisjonen. Han hadde ansvar for undervisningen og for å plukke ut aspiranter til å bli «skoleholdere», dvs. lærere. Etter innføring av «fastskoleloven» i 1860 ble en stue på husmannsplassen Vassenden tatt i bruk som skolestue (kalt rodestue) . Det første skolehuset var i dårlig forfatning, Om vinteren drev snøen inn gjennom utette vinduer når det blåste. Når det var kuldegrader, var det et tykt islag på alle vinduene. Ungene overnattet på skolehuset gjennom uka uten voksne til å passe på seg, alle på ett lite rom. Mat hadde de med hjemmefra. Noen hadde rikelig, andre nesten ingenting. Det ble nok delt det som var. Det var udelt skole hele tida i Espedalen. Det vil si at alle klassene var slått sammen til én gruppe. Selv om undervisningen kunne være dårlig, lærte de fleste å lese og skrive, og de store hjalp de mindre. Det var skole i åtte uker de første årene. I en periode ble undervisningen delt mellom Dalbakken og Megrund, en annen periode mellom Megrund og Vassenden, da fem uker hvert sted. I år med få elever i Espedalen ble de sendt til Svatsum og innlosjert ulike steder der. Etter at «folkeskoleloven» kom i 1889, ble fagkretsen utvidet: Historie, geografi, naturkunnskap og biologi skulle være obligatorisk. Hvis det var mulig, skulle det også undervises i minst ett av fagene sløyd/håndarbeid, kroppsøving og tegning. Mot slutten av 1800-tallet fikk skolen bedre læremidler, og Nordahl Rolfsens lesebok er fra denne tida. I 1910 ble det vedtatt å bygge ny skole i Vassenden, og den stod ferdig i 1914. Huset hadde to rom: ett til elevene og ett til læreren. Det nye skolehuset var nok heller ikke så godt isolert, da det måtte utbedres alt i 1919 for at det skulle kunne brukes vinterstid. Peter Megrund satt i skolestyret og hadde selv gått på skole i Vassenden og i Svatsum. Han mente at det var uholdbart at ungene skulle være borte i Vassenden hele uka, og nektet å sende sine egne unger dit da de kom i skolepliktig alder. Hans bror, Rudolf Megrund, og fetteren Erik Eggen druknet en vinter, da de gikk gjennom isen på vei nordover fra Vassenden etter endt skoleuke. Peter tilbød gratis hus og vask hvis skolen kunne holde hus på Megrund, og det ble vedtatt ca. 1920-22. I årene 1924 til 1927 var det skole både i Vassenden og på Megrund, med 6 uker undervisning vår og høst. Fra 1928 var det skole bare på Megrund. Etter hvert ble det for få unger i Espedalen, og de ble sendt til Øvre Svatsum. Da veien ble ferdig i 1951, ble ungene kjørt med buss til Øvre Svatsum, og skolen i Espedalen ble nedlagt for godt i 1952. Senere har bussturen blitt lengre, til Forset, etter at også Svatsum skole ble nedlagt i 2010. Kilder: Peter Megrund: Espedalen – Peter Megrund forteller (1972) Opplandsarkivet: Skulesoge for Gudbrandsdalen. Opplandsarkivet avd. Maihaugen - Skolene i Espedalen i Gausdal (opam.no) Gausdal historielag: Skoler i Gausdal, s. 150 – 153. Torgunn Holm Maurset: Skulen i Espedalen (2008) T. Enersvold: Det gamle skulestellet (1996) – redigert guidemanus av Søren Hald (2012). Gausdal historielag, E. O. Austreng red.: Gausdal gjennom 100 år 1837-1937, Skulevesenet (1937)

LESESTOFF

Litteratur om Espedalshistorie: -E.O. Austreng m.fl., Gausdal gjennom 100 år 1837 – 1937, Simen Forseth og Haavard Berge: Espedalsverket, s. 120-122. - Jarle By: Gjenklang fra bratte lier og slake kjøler i Vestre Gausdal (2008) -Digitalarkivet.no: Folketellinger i tellingskrets Espedalen. -Espedalen sti- og løypelag www.esll.no. Jana Weidemann (red.) oHistoriske kart i Espedalen (2017) oLivet i Espedalen i gamle dager (2018) oBåtbyggerkunsten i Espedalen (2018) oOrmen Lange og skipper Syver (2018) oDa Espedalsveien kom (2018) oOdd Arild Stubberud – Espedalens historieforteller (2020) -Bente Forberg (red.) Endringer: I Wilses fotospor i Gausdal (2008) -Iver Forseth: Nikkelverket i Espedalen (2004) -Ivar Fosse: Vis-Knut, den framsynte frå Gausdal (1941) -Fåberg historielags årbøker nr. 25, Egil Ellingsen: Hans Mathisen. En pionér og skysskar, hans liv og virke (2006), s. 132-140, om han som bygde Espedalen Hotell. -Gausdal bygdehistorie, bind 1-6 (1987 – 1992) -Gausdal historielag, Gausdalsminner nr. 7, Torger Enden: Espedalsvegen (1997) -Gausdal historielag, temahefte 2, Jon Iverslien (red.): Setra itte glømt (2008) -Gausdal historielag, temahefte 5: Vis-Knut av Bjørnstjerne Bjørnson (2010) -Gudbrandsdølen, 18. og 19. mai 1953: Om brannen i Espedalen Hotell. -Benedicte Ingstad: Oppdagelsen. En biografi om Anne Stine og Helge Ingstad (2010), s. 29-32 om Maribu seter. -O. (Olaf) Kjernlie: Notiser fra Espedal (1939) -Ivar Kleiven: Gammel bondekultur i Gudbrandsdalen, Østre og Vestre Gausdal (1926) -J.A. Lees og W.J. Clutterbuck: Tre i Norge ved to av dem (1935) -Peter Megrund: Espedalen – Peter Megrund forteller (1972) -Arvid Møller: Jakob på Ruten (2001) -Peter Megrund: Espedalen – Peter Megrund forteller (1972) -Opplandsarkivet: Skulesoge for Gudbrandsdalen. Opplandsarkivet avd. Maihaugen - Skolene i Espedalen i Gausdal (opam.no) -Jostein Pedersen (red.): Bygd og brannkasse, Gausdal Brannkasse 150 år (1977), s. 75 – 80. Espedalen – en annen verden. -Hildegunn Maria Haanes Ruset (red.): Kulturminnerapport for strekningen Kittilbu – Skåbu – med fokus på Espedalen og Olstappen (2015). Kan lastes ned fra: https://www.gausdal.kommune.no/cpclass/run/cpesa62/file.php/def/16002191d16002273od5b146/kulturminnerapport-kittilbu-skaabu.pdf -Einar Sigstad: Våren og fjellet. Med skisseblokken i Gausdal Vestfjell (1978) -Johannes Skar, føljetong i Gudbrandsdølen: Knut Rasmussen Nordgarden, eller Vis-Knut (3. utgave 1933). -Sig. Skogheim (red.): Gausdal Bilselskap A.S 1917 – 1967 (1967), s. 183 – 193, om tida før og etter Espedalsvegen. -Slektsregistre: Geni og MyHeritage -Odd Arild Stubberud: Espedalen. Ei svunnen tid (utsolgt). -Odd Arild Stubberud: Ormen lange – Espedalsvatnets stolte svane- Kan lastes ned fra Ormen-Lange-1.pdf (esll.no) -Odd Arild Stubberud: Espedalsvegen. Kan lastes ned fra: Espedalsvegen (esll.no) -Arne Chr. Stryken: Tanker i fjellet – et år i Gausdal Vestfjell (1983) -Årbok for Gudbrandsdalen, O.T.Forseth: Dale-enkja i Essdalen og somt anna (1977) -Årbok Den norske Turistforening, Kristian Elster: Verket, s. 90-95 (1934) -Årbok for Gudbrandsdalen, P.Megrund og M. Høgåsen: Litt av soga om Espedalen (1950)

Her er en liste over kilder vi har funnet om lokal Espedalshistorie. Tips oss gjerne om mer!

bottom of page